1. Tilstand

Verdens best forvalta villmark

Norske myndigheters uttalte mål er at Svalbard skal fremstå som en av de best forvaltede villmarksområder i verden. På fastlandet kalles villmark også som Villmarkspregede naturområder. Dette begrepet defineres som:

  • områder som ligger mer enn fem kilometer i luftlinje fra tyngre, tekniske inngrep (veier, kraftlinjer, demninger og lignende)

Villmarksbegrepet er ikke et entydig begrep, og fravær av store, tekniske inngrep er bare en måte å beskrive villmarkskvaliteten. Et villmarkspreget område er likevel ikke nødvendigvis et område uten menneskelig ferdsel og bruk.Griegfjellet og Isfjordflya. Foto:Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt

Griegfjellet og Isfjordflya. Foto:Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt.

 

 

Bruker vi begrepet Villmarkspregede naturområder på Svalbard, er 98% av landearealet villmarkspreget. Til sammenligning er villmarksarealene på Norges fastland nå redusert til under 12 prosent (dirnat.no 2008).

I disse villmarkspregede områdene finner man mye brukte snøskutertraseer, hyppig brukte landstigningsplasser, hytter og faste leirplasser som alle er inngrep i villmarksområdene.

2. Årsaker

Høy grad av vern

De store villmarksarealene på øygruppen er bare delvis vernet mot ytterligere inngrep, og det er bare nasjonalparker og naturreservater som i henhold til dagens forvaltningsregime som er vernet mot tekniske naturinngrep. Derfor kan ikke vernede naturområder være utsatt for inngrep - selv om det er en meget restriktiv forvaltning også innefor disse områden.

Naturopplevelse er en del av formålet med nasjonalparkene. Selv om dette formålet ikke gjaldt da de gamle naturreservatene ble etablert, har dette bare til en viss grad blitt reflektert i forvaltningen. Nå ønskes naturreservatene hovedsakelig å bli bevart urørt blant annet som referanseområder for forskning. Det er blandt annet av den grunn at det fra i år innføres bestemmelser om maksimalantall for passasjerer og regulering av type drivstoff på båtene som tillates å seile innenfor naturreservatene i øst.

For vinterturisme er ferdsel med motorkjøretøyer strengt regulert innenfor begge vernetypene. De nye nasjonalparkene er åpne for snøskutertrafikk i klart definerte perioder, men fastboende gis i disse periodene også tillatelse til å ferdes med snøskuter i nasjonalparkene som ble etablert i 1973. Isforholdene hindrer vinterturisme basert på båttransport, men på sommeren er det ingen særlig forskjell mellom de to vernetypene. Konsekvensen har blitt en sterk geografisk spredning og økning i volum av ferdselen sommerstid mot fjærntliggende lokaliteter i naturreservatene i øst.

Det er større, tekniske inngrep som er den største trusselen mot de villmarkspregede områdene, slik dette defineres i dag. Utvikling av kulldrift og petroleumsaktivitet er de næringsaktivitetene som i første rekke kan innebære nye, store tekniske inngrep.  Dette gjelder både denne typen anlegg i seg selv og tilhørende veier, kraftlinjer o.a.

Dagens gruvedrift på Svalbard er konsentrert til Gruve 7 i Adventdalen, Svea Nord ved Svea og russernes gruve i Barentsburg. Kullagene som det drives på, ligger ikke i dagen, men driften påvirker villmarksområdene dersom den utløser krav om veier og større tipper utenfor planområdene, eller forårsaker utslipp som medfører forurensning. Ferdselen mellom Svea og Longyearbyen og båttransporten på Van Mijenfjorden innvirker også på villmarkskvalitetene.

 

Videre hyttebygging vil også redusere villmarksarealene. Dette gjelder både eventuell utbygging av hyttefelt i nærheten av Longyearbyen og næringshytter i reiselivet.

 

Det er et økende antall ønsker om utplassering av forskningsinstallasjoner på Svalbard.  Dette gjelder både i nærområdene til Ny-Ålesund, Longyearbyen og Hornsund, men også andre steder.  Selv om dette hver for seg ikke innebærer store inngrep, kan summen av installasjoner svekke inntrykket av villmark.

 

Det samme gjelder for søppel og avfall fra skipsfart og fiskerier.  Strandsøppelet er en påminning om at Svalbard ikke er en ren og isolert ødemark.  I tillegg er dette søppelet forurensende og et problem for dyrelivet.

 

Opplevelsen av kulturminnene er en viktig del av opplevelsen ved å ferdes på Svalbard. 

3. Tiltak

Tiltak for bevaring av villmark

  • Svalbardmiljøloven fra 2002 legger opp til en høy terskel for ny aktivitet og nye inngrep i naturen på Svalbard.  Praktiseringen av loven er viktig dersom de høye miljømålene skal nås. Utenfor bosetningene og planområdene kreves det konsekvensutredning for de aller fleste tiltak. Hensynet til villmark og inngrepsfrie områder skal være et viktig hensyn for all aktivitet.
  • Alternative transportløsninger skal vurderes der det søkes om veiutløsning slik at ytterligere fragmentering av villmarksområdene unngås.
  • Endringer i ferdsel og bruk må følges opp med konkrete tiltak. Klimaendringer og mindre is kan i løpet av få år føre til store endringer i ferdselsmønster. Særlig gjelder dette for de østlige og nordlige delene av Svalbard.  Både i og utenfor verneområder kan styring av ferdsel utenom sårbare områder bli nødvendig.  Samarbeid med turistnæringen vil være viktig her.
  • Isbryting av normalt islagte fjorder i forbindelse med utskiping av kull og i forbindelse med turisme bør konsekvensvurderes.
  • Når det gjelder forskningsinstallasjoner, skal data om installasjonene lagres i en sentral database. Etter endt bruk, skal installasjoner tas ned og lokalitetene ryddes. Dette vil bli strengt fulgt opp av Sysselmannen.
  • De ulike forskningsinstitusjoner skal samordne sine aktiviteter bedre, slik at inngrep som målestasjoner, midlertidige forskningshytter og lignende begrenses. Etter endt bruk, må installasjoner tas ned og lokalitetene ryddes.